"Er ikke aksept bare å sy puter under armene på folk?"

Hvorfor virker motiverende intervju? Hvordan har det seg at å snakke med en aksepterende og lyttende samtalepartner kan ha så mye å si for om folk klarer å gjennomføre endring i livet sitt?

En av grunnholdningene i motiverende intervju er aksept. Det kan virke rart at det er motiverende å vise aksept. Man skulle kanskje tro at hvis man møtte folk med aksept, så ville det føre til at de slappet av, og ikke gjorde endringer. Det er lett å tenke at det folk trenger er et "spark i rævva" heller enn "puter under armene".

Men etter hvert som jeg har fått mye erfaring med å hjelpe folk gjennom endring, opplever jeg at aksept faktisk er en svært kraftfull motivator. Når folk blir møtt med "Jeg kan godt forstå at du synes det var vanskelig å skru sammen garderobeskapet" eller "Ja, jeg skjønner at du har mest lyst til å gi de ansatte huden full når de underpresterer" eller "selvfølgelig er det godt å koble helt av med weed en gang i blant" skjer det underlige ting.

Psykologiske behov

Vi mennesker har noen dyptliggende psykologiske behov. Vi trenger blant annet å føle tilhørighet, trygghet og mestring. Når disse behovene ikke blir møtt går vi i forsvar. Hjernen prøver desperat å finne kilder til tilhørighet og mestring, gjennom sine kjente og kjære metoder som den lærte allerede da vi var barn. I psykologien kalles dette mestringsstrategier. Et eksempel på en mestringsstrategi er å spørre om hjelp. Hvis vi for eksempel ikke får til å sette opp garderobeskapet fra IKEA, så spør vi en venn om råd, tips og støtte. Å spørre om hjelp er en fantastisk mestringsstrategi.

Problemet oppstår når vi lærer oss ubevisste og uhensiktsmessige mestringsstrategier. Dette kalles forsvarsmekanismer. Et eksempel på en forsvarsmekanisme: Vi får ikke til å sette opp garderobeskapet fra IKEA, vi føler oss utilstrekkelige, og kjenner en sterk dragning mot å utagere. Enten ved å denge løs på skapet, å distrahere oss med alkohol, gaming eller en annen avhengighet, eller å skrive en lang kommentar på Facebook-siden til IKEA om hvor dårlige skapene deres er.

De uheldige forsvarsmekanismene spiller særlig inn når vi føler oss truet; når våre helt essensielle psykologiske behov er under angrep. Det skjer når vi får kritikk, når vi mislykkes, når vi sammenligner oss med andre eller når vi føler oss avvist. Vår trygghet, tilhørighet og selvfølelse er i fare, og den underbevisste delen av hjernen går inn i en slags krisemodus. I denne krisemodusen er det omtrent umulig å ta fornuftige valg. Hjernen vil overstyre logikk og fornuft og kjøre gamle innarbeida handlingsmønstre.

Kuren for uheldige forsvarsmekanismer

Kuren for uheldige forsvarsmekanismer er nettopp aksept. Hvis vi klarer å formidle en følelse av verdighet, tilhørighet og mestring til personen vi snakker med, kan vi lære personen at de ikke er under angrep. De er trygge selv om garderobeskapet var motvillig, medarbeideren ikke leverte som forventet, eller at det var vanskeligere å slutte med weed enn de trodde. Personen vi snakker med kan bli bevisst på sine egne reaksjoner i trygge omgivelser.

Etter at vi har møtt den andre med aksept kommer det ofte AHA-opplevelser. "Ja, det var vanskelig med det garderobeskapet, men jeg fikk det jo til i begynnelsen. Jeg ble bare litt utålmodig. Jeg burde ha tatt meg en pause."

Det er lett å skjønne hvorfor korrigering og gode råd ikke er hensiktsmessig når vi har med forsvarsmekanismer å gjøre. Et velment råd som "Du må jo bare følge instruksjonene som følger med" eller "Hallo, du kan ikke forvente at dine ansatte leverer bra hver dag." kan bidra til at personen føler seg utilstrekkelig, ikke hørt, og avvist. Dette er næring for de uheldige forsvarsmekanismene.

Når folk blir møtt med aksept blir makten til de uhensiktsmessige forsvarsmekanismene svekket. Personen kan se seg selv utenfra og ta beslutninger fra et mer bevisst og fornuftig sted. Etter å ha blitt møtt med aksept blir det lettere å akseptere seg selv, og gjøre endringer som er i tråd med egne ønsker og verdier.

Forsvarsmekanismer og uheldige handlingsmønstre kan ikke endres i en håndvending. Disse mønstrene har vi med oss fra barndommen. Det er som stier i skogen som er gått tusenvis av ganger. Det er vanskelig for hjernen å ta en annen vei. Men ved å møte andre med aksept, gang etter gang, kan vi hjelpe dem å tråkke opp nye stier.

Avslutning

Jeg håper du liker å få disse epostene. Det er nå over 400 personer som er påmeldt dette nyhetsbrevet. Det føles bra å kunne dele erfaringer og lærdom fra min motiverende intervju-tilværelse med dere. Hvis du har ønsker om hva jeg skal ta opp i neste ukes nyhetsbrev, si gjerne fra ved å svare på denne eposten. Og del gjerne nyhetsbrevet videre med andre du tror kan ha glede av det. Du kan for eksempel videresende denne eposten til en kollega på jobben?

Meld deg på nyhetsbrevet her: https://hermanegenberg.ck.page/​
Nettside med kontaktskjema her: https://www.hermanegenberg.com/​
Link til podkaster og musikk her: https://linktr.ee/hermanegenberg​

​